Jeg har over tid her som blogger, sett en rekke mennesker i frustrasjon og fortvilelse beskrive sin hverdag som kronisk syk. En hverdag hvor de fleste ikke bare har dårlig råd og dermed blir mer eller mindre sosialt isolerte av den grunn, men de blir stigmatisert av legestanden, spesialister, trygdevesen, Aetat og andre forståesegpåere som mener å vite best hva man er verdt og skal duge til. Den stigma som kommer fra såkalte medmennesker om at en er en latsabb som bare henter ut fete trygder gidder jeg ikke bry meg med nå. De kjenner alle som har gått den stien.

Selv har jeg vært inn og ut av helsevesenet og systemer som kjært kalles hjelpeapparatet. Senest i dag var jeg i et minneverdig møte med en revmatolog etter eget ønske. Etter å ha klemt og knadd og stukket meg over hele kroppen til jeg varslet om kommende oppkast, konstaterte han at jeg hadde fibromyalgi. Den diagnosen har jeg altså hatt i 20 år nå i vekslende grad. Videre hadde jeg noen ledd som ikke var som de skulle, antagelig slitasjeskadet og feil belastet over år. Muligens brukt for lite, sa han og målte nedlatende min noe bløte og bleke kropp. Hadde jeg orket hadde jeg klasket ham midt i tryne der jeg sto og skalv av smerter. Lat har jeg aldri vært i hele mitt liv.

Vel, denne spesialisten var av den formening at jeg måtte komme meg på et kursted som koster 120 kr. dagen og i tillegg begynne med fysioterapi – igjen som koster 180 kr. timen. I løpet av 6 måneder skulle jeg altså være 100 prosent frisk og arbeidsfør og klar til en full jobb. Fibromyalgien innrømmet han motvillig kunne være der enda noen 10 år til i mitt liv. Men pytt sann, den var underordnet et eller annet jeg ikke fikk tak i.

Nå har jeg fått utrolig mange merkelig prognoser og dommer av disse ekspertene over årene, men denne tok kaka. Takk sa jeg til ham. Du er den første som har forespeilet meg et mirakel i løpet av et halvt år etter 20 år med smerter.

Jeg dro hjem i Taxi umiddelbart etterpå som kostet meg 400 kr. av min enorme trygdeutbetaling, for å slippe å gå gjennom Oslos gater gråtende.

Nå har jeg fått NOK! I mitt tilfelle har jeg holdt denne sykdommen noenlunde i sjakk for egen hjelp i 12 av de 20 årene. Under siste svangerskap snudde bildet 180 grader, og for hvert år som har gått har smertene blitt verre og verre. Syting er ikke min stil, jeg vil bli tatt på alvor og behandlet med verdighet.

Jeg har fått nok av å lese grusomme blogghistorier og gråte maktesløs over oppegående, hyggelige mennesker som sliter seg sykere av å sloss mot systemer som bruker psykopatiske teknikker. Wear them down and break them er visst målet. Fint – kast meg på havet da. Men før den tid har jeg et brennende ønske om at flest mulig bloggere som virkelig sliter med kronisk sykdom, og blir matet gjennom systemet og resirkulert til det knapt er atomer igjen i materien, er med å skriver sin historie og sender den til våre folkevalgte. De samme folkevalgte som skammer seg over fattigdommen og de syke i dette landet foran hvert Stortingsvalg og stigmatiserer de samme menneskene så fort de har fått kroppen sin trygt inne på Stortinget en periode til.

Jeg håper en skrivefør blogger som ikke er "syk" og "lat", føler seg kallet til å skrive et nøkternt innlegg om hverdagen til slike som meg og en rekke andre som føler de møter veggen og fandens oldemor gjennom villnisset av lover, regler og krav i vårt helse- og trygdevesen. Og at vi kan vedlegge historiene med eventuell dokumentasjon om ønskelig fra virkelige mennesker her på bloggen og ellers der ute i samfunnet.

Hvem kunne tenke seg å bidra til dette skrivet og få det sendt direkte til våre ansvarlige politikere? Hva har vi å tape på dette folkens?

Linker til bloggerhistorier:

http://www.vgb.no/5977/perma/55857/

http://www.vgb.no/6863/perma/55765/

http://www.vgb.no/4832/perma/55325/

Link til forum og hjelpesider for folk med kroniske smerter

http://www.mosken.com/

M.E Nettverket i Norge

http://www.menin.no/mambo/

Sonjas stoffskifteforum

http://www.xlpluss.no/thyroforum/

Vurdert til: av 30 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I vår tid ser det ut til at flere og flere barn blir født litt annerledes. De er født med andre egenskaper og evner enn oss andre og skaper problemer i sine hjem, barnehager og skoler. De blir gjerne puttet i sekkebegrepet- ”problembarn” og mange av disse barn og unge er gitt diagnosene ADHD/ADD og autisme. I tillegg blir stadig flere av disse unge menneskene medisinert for deres ”problematferd”.  11 000 barn og ungdom med ADHD får medisin i dag og tallene ser ut til å øke. I løpet av to år har vi i Norge doblet medisineringen av slike barn.

Det finnes mange teorier om hvorfor så mange barn av i dag har atferd som faller inn under ADHD/ADD og autisme. Årsakene er mange og kompliserte og svarene overhodet ikke hugget i bauta. Ja, flere og flere barn av i dag ser ut til å slite med å tilpasse seg gjeldende normer, regler og strukturer, men er de alle nødvendigvis syke?

Hva om de har egenskaper og evner som faktisk er en enorm ressurs for samfunnet og går tapt via medisinering? Hva om disse menneskene er blant oss, nettopp for å vise oss at systemer og strukturer står for fall og trenger endring? Hva om de er blant oss for å tilføre oss noe nytt og verdifullt? Kanskje de ikke er problemet, men vi de såkalt velfungerende som ikke tør eller evner å se disse menneskene i et annet lys? For det som fungerte for 50 år siden, behøver virkelig ikke fungere i dag selv om flertallet ser ut til å tilpasse seg.

Fakta:

35 000 barn og ungdom i Norge har diagnosen ADHD.

4 % av alle barn og ungdom i Norge sies å slite med å fungere i hverdagen.

11 000 av disse blir medisinert for ADHD.

Medisinering av ADHD har nesten blitt doblet i løpet av 2 år.

_________________________________________________

Alternative tanker

Jeg ønsker å kaste fram noen alternative tanker om ”problembarna”. I den prosessen ønsker jeg på ingen måte å dømme de som behandler sine barn med medisiner, eller velger å benytte vanlige kanaler for å gjøre livet best mulig for dem. Det er snakk om et tillegg eller alternativ til, og ikke en erstatning for det eksisterende hjelpeapparatet. Uansett er disse barna en del av nåtiden og en viktig del av framtiden. Slik jeg ser det, er det vår plikt å forsøke å forstå disse menneskene best mulig fra flest mulig vinkler, så de kan leve fullverdige liv uten medikamenter om mulig.

Noen mennesker velger å se på denne voksende gruppe ”problembarn” med litt andre øyne. De bruker ord som Indigobarn, Regnbuebarn og Krystallbarn. I tillegg er det en personlighetsprofil som blir kalt Da Vinci temperamentet. Mange barn som tilhører denne gruppen ”nye barn av vår tid” har fått ADHD, ADD og autismediagnoser.

Indigobarna

I alternative kretser, blir disse menneskene kalt indigoer fordi deres aura eller grunnenergi bærer indigoblått. De fleste Indigoer i verden er mellom 7 og 25 år, men det har blitt født mennesker med de typiske indigoegenskaper før 1980-tallet.

Indigoer er gjerne ekstremt emosjonelle og noen ganger fysisk sårbare og skjøre. Humørsyke og hyperaktive er ofte et særtrekk. De er meget talentfulle eller akademisk begavete og ofte begavet med metafysiske evner i tillegg. Vanligvis er de svært intuitive, empatiske og medfølende eller motsatt, de kan virke veldig kalde og uanfektet, men klokere enn deres alder tilsier.

Indigobarn har kommet til verden med mange vanskelige utfordringer å forsere. Deres motvilje mot konformitet og disiplin, kan gi dem problemer i oppveksten og noen ganger inn i de voksnes rekker. Men det er nettopp disse egenskapene som kan hjelpe dem nå store mål som å endre utdanningssystemer. Å være et indigobarn er ikke enkelt, men de har en misjon.

Disse barna er ofte rebeller og gjør opprør mot autoriteter og det bestående. Kollektivt har de en kriger-energi, hvor hensikten er å slå ned eller avsløre systemer som ikke lenger tjener oss eller mangler integritet. Som rettsystemer, politiske systemer og utdanningssystemer. For å kunne nå slike mål, må disse menneskene ha temperament og en sterk målbevissthet.

Voksne som motarbeider og vegrer seg mot forandring og som verdsetter konformitet, kan misforstå indigobarn. I tillegg blir indigoer ofte stemplet med psyiatriske diagnoser som ADHD og ADD. Når de så blir medisinerte, mister de ofte sin vakre sensitivitet, åndelige gaver og kriger-energi.

Er du eller ditt barn en Indigo?

For å finne ut – still deg selv disse spørsmål:

1. Oppfører ditt barn seg som om det var kongelig?

2. Har ditt barn en følelse av at det fortjener å være her?

3. Har ditt barn en opplagt selvfølelse?

4. Har ditt barn problemer med disiplin og autoritet?

5. Nekter ditt barn å gjøre visse ting de er bed tom å gjøre?

6. Er å vente i kø ren tortur for ditt barn?

7. Er ditt barn frustrert over ritualorienterte systemer som krever lite kreativitet?

8. Ser ditt barn andre måter å gjøre ting på bade hjemme og på skolen?

9. Gjør ditt barn motstand mot konformitet?

10. Nekter ditt barn å la seg påvirke av samvittighetsspill?

11. Kjeder ditt barn seg rimelig fort av gitte oppgaver?

12. Har ditt barn symptomer på ADD (Attention Deficit Disorder)?

13. Er ditt barn spesielt kreativt?

14. Viser ditt barn intuisjon?

15. Har barnet ditt sterk empati for andre?

16. Utviklet ditt barn evne til abstract tenkning tidlig?

17. Er ditt barn veldig intelligent?

18. Er ditt barn veldig talentfull og kanskje til og med sett på som begavet?

19. Opplever du ditt barn som en dagdrømmer?

20. Har barnet ditt barn øyne som virker veldig gamle og kloke?

21. Har ditt barn en åndelig intelligens/bevissthet?

Om du har mer enn 10 ja-svar på disse spørsmålene, har du sannsynligvis en Indigo. Har du flere enn 15 ja-svar er det ganske sikkert et Indigobarn du har.

Bøker:

Indigo Children

The Indigo Children

Linker:

Wikipedia om Indigobarn, med andre forklaringer og skepsislinker

ADHD Foreningen i Norge

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende