Et virtuelt møte med virkeligheten

- Det gjør meg vondt å fortelle at jeg må slutte. Jeg har oppdaget at en medspiller er en motstander. Det er umulig for meg å spille sammen med en fiende.

Jeg ble forvirret. Tausheten som fulgte, varte en evighet.
- Medspiller er en fiende? Har vi en overløper eller en spion blant oss?
- Nei da, ikke noe sånt, svarte han med en sår, sprukken latter.

Teamet hadde fått en alvorlig brist om det lusket en fiende i rekkene. En usynlig fiende, men hvem og hvorfor? Tankene fant ingen mening og søkte bakover i historien.
- Hvem er fienden da? Jeg skjønner ikke hva du mener?
- Husker du han du trodde var fra mitt hjemland? Vel, han er det. Men vi er fiender, sa han stille.

Plutselig skjønte jeg hva han snakket om. En dump følelse vokste i magen. Noen uker før hadde jeg tipset han om en annen gutt på laget jeg trodde kom fra samme land som ham. Noe han altså gjorde. I god tro hadde jeg ledet ham til en med samme røtter og på samme alder. Kjekke og reflekterte unge gutter var de begge. Merket av en virkelighet så mange av oss heldigvis slipper. Dyktige, lojale og positive unge mennesker, med en fantastisk lagånd. Begge levde nye liv i Norden sammen med sine familier som hadde flyktet fra krig og forfølgelse. Samme krig hadde de opplevd og rømt fra. Som fiender. De hatet hverandre.

Bare gjennom nick og stemmer på nett kjente de hverandre i et spill. Et mikrosamfunn med en felles hobby uten annen agenda enn å ha det gøy sammen og bli det beste laget de kunne bli. Og et av de beste team i Norden var de blitt og de var stolte av det. Måten de brukte hverandres evner til å utfylle hverandre og skape en større og kraftigere enhet, en gruppe som jobbet mot et felles mål var deres drivkraft. Sammen pushet de hverandre til å prestere bedre, yte makismalt og utnytte teamets dynamikk. For hver måned som gikk kjente de hverandres styrker og svakheter bedre og kunne tilpasse seg en hver motstander med trygghetens og selvtillitens eleganse. Som staselige svaner fløy de innover sine virtuelle motstandere, mens de side om side plukket med seg seier etter seier. De hadde vokst sammen i felleskap uten ansikter, men med hensikter.

 

 

De brydde seg verken om sivil status, hudfarge, nasjonalitet, politisk ståsted eller legning. Hvem folk var i sine hverdager spilte ingen rolle. Bakgrunn spilte ingen rolle og de fleste holdt dette skjult. Slik var spillet. Inntil den dagen.

- Min far satt i fengsel i 3 år og ble mishandlet og terrorisert. Han liker ikke at jeg spiller et krigsspill og jeg skjønner ham. Hadde han visst jeg i tillegg spilte med noen vi hater hadde han klikket. Vi rømte til Norge rett før krigen var over og har det godt nå, men glemme kan vi aldri.

En hobby som hadde samlet i vennskap, ble splittet av andres fiendeskap. Fedre og forfedres hat hadde blitt gitt to unge gutter fra en fortid de ikke hadde ansvar for. Hatet, overlevert og mektig, levde sitt eget liv uavhengig av geografi og nye muligheter. De hadde ikke rømt fra noe, bare forflyttet problemet.

- Jeg vil aldri kunne forstå den lidelsen du, din familie og ditt folk har gjennomgått. Dine foreldre valgte å reise fra dette og begynne på nytt. Med seg på lasset er likevel hatet. Den trenger ikke et eget land, den trives hvor den enn blir dyrket. Med mindre dere unge vil slippe det fri?

Hans anstrengte pust fortalte meg at han lyttet og reflekterte, men strittet i mot.

- Hvor lenge skal du lide?, spurte jeg. Hva om du aldri fant ut denne gutten på laget var din oppnevnte fiende og dere fortsatte som før? Fortsatte å le og krangle litt og leke sammen som kompiser. Hva sier det deg? Hvilken makt velger du å gi fortiden? Hva mister du om du går og hva tjener du på å bli?

- Jeg skjønner hva du sier, men jeg kan ikke såre min far på denne måten. Han har lidd nok. Jeg må stikke, vi snakkes!

Et halvt år senere hørte jeg en kjent og kjær stemme si hei.

- Kan jeg bli med laget igjen tror du? Jeg savner dere og har tenkt.

- Selvsagt kan du bli med igjen. Klarer du det etter din oppdagelse?

- Ja, det går fint for jeg oppdaget noe viktigere. Du må bare ikke forvente jeg blir hans bestevenn med det første.

Lagets største seier noen gang ble født den dagen. Da han la fra seg hatet og gikk.

Vurdert til: av 4 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende