Høsten 1996
Carl Johan yrer av mer eller mindre animerte mennesker på vandring. Natta er fremdeles ung, rundt klokka 3. Selv har jeg en lang reise hjem til ”bygda” igjen, og peiler meg inn mot Oslo S sammen med tre medstudenter. Ingen av oss er fulle, bare trøtte og fornøyde etter en hyggelig kveld på byen. Noen minutter rusler vi ordløse i denne lune høstnatten. Bare observerer et yrende, men forholdsvis rolig lørdagsnatt i hovedstaden.
Foran oss går en ung mann alene. Bak oss hører vi noen løpe. De setter opp farten. Fem unge menn stormer frem og sprer seg lett i bredden. Den unge mannen foran oss blir skallet rett ned. Han går ned for telling og ligger rolig. To stykker står brått over han som ligger nede og sparker ham i hue, magen og ryggen. De ler hånlig. Han forsøker å verne seg med hendene mens de sparker løs på ham.
Like fort som de stormet han som nå ligger i en haug på asfalten, stikker de videre og to andre fotgjengere blir banket ned i asfalten på samme måte. Ingenting tyder på at de kjenner hverandre eller har blitt provosert til å angripe i flokk. En underlig slow motion følelse preger oppfattelsesevnen min. Vi har problemer med å tro det vi ser.
Fra 1993 til 2005, har anmeldt voldskriminalitet per 1000 innbyggere økt fra 3,7 % til 5,4 %.
Sommeren 2006
En VG Blogger forteller:
”I går, torsdag, på vei hjem fra byen havnet noen venner og meg i munnhuggeri med noen forbipaserende. Etter litt om og menn blir det klart hvem de forbipaserende er. Aune Sand, og en like infantil kunstner, Marianne Auli. Det hele dras igang av at Aune strekker armene i været å fyrer av; “vet dere ikke hvem jeg er? Har dere hørt om SAND? Og da var det gjort. Vi måtte nesten bare lekse litt opp for han, fysisk og verbalt. Han fikk sef høre hvor lite spennende hans art-shit er. Uten at det egentlig trengs å poengtere. Og avsluttningen var som den burde være: en kraftig K.O. som resulterer i at idioten faller sammen på bakken…
FaNTASTISK MORSOMT. Nå skal det sies at jeg ikke er en av de som får en tilfredsstillelse av å gyve løs på andre mennesker. Og jeg har det heller ikke for vane. Men akkurat i dette spesielle tilfelle var det virkelig, ja, akkurat, tilfredsstillende. Det gjorde rett å slett godt. om det går ann å si det. For større idiot enn den mannen skal du lete lenge etter. For alle som kjenner hans bedritene kitsj-tull vet dette.. I tillegg er mannen så pretensiøs at det kan forårsake brekninger for noen og enhver.
Noen ganger er mild vold legitimert. I mine øyne.. Men nok om det.”
Høsten 2006
Fire kompiser i slutten av tjueårene er ute på byen. På vei hjem, sveiper de innom en bar og tar seg en siste øl. Klokka har blitt tidlig morgenkvist. Oslos gater er rolige, baren også. Guttene er slitne, men i godt humør og har ikke for vane å bråke eller kverulere.
I det de skal forlate stedet, blir to av dem sparket bein for og klasker i gulvet. Tre røslige, veltrente menn, stedets dørvakter tar til å sparke og denge dem mens de ligger nede. Ansikt, mage, bein og rygg. Den ene kompisen løper ut på gata og får stoppet en politibil. Han får streng beskjed om å holde seg ute ved bilen. Ut kommer betjentene med de to som ble slått ned, iført håndjern. Uten mer dikkedarer eller spørsmål overhodet, blir de lempet av som vrakgods på Oslo S. Pøbelen er ryddet unna – tror politiet.
Kompisene samler seg og får kjørt de to skadete på legevakta. Han ene havner på Ullevål med fare for synet på ene øyet. Begge ofrene har synlige spark- og slagmerker på kroppen.
De bestemmer seg for å gå til politiet, for de har ikke gjort eller sagt noe som skulle provosere frem angrepet. Heldigvis for dem hadde baren overvåkningskamera. Politiet gjennomgår filmen over hendelsen og anmelder forholdet uten forbehold. Opptaket viser at de unge menn er utsatt for uprovosert vold.
Tre ”tøffe” karer, dørvakter har hatt sin machorush på morgenkvisten.
Hvordan reagerer vi egentlig på blind vold? Hva tenker vi om de som utsetter andre for dette, som regel i flokk? De nyter det, får noe igjen for det, men hva?
Avler samfunnet opp en rekke sosiopater i vår tid, eller forteller disse, for det meste unge menneskene som forlyster seg med vold, noe om hvordan samfunnet faktisk er? Er dette et desperat og ekstremt utslag av å ikke bli sett og hørt og verdsatt som menneske, å ville skade andre for å slippe å kjenne på egen smerte? Er det et utslag av revnende likegyldighet og total egoisme?
Hva skal til for å få ned den økende lystvolden?
Pathfinder på Stien fra Grasrota
av 5 lesere